Kart over Austerrike-Ungarn i 1914 som viser militærdistrikta og Švejk si rute. Heile handlinga i
romanen føregjekk på Dobbeltmonarkiet sitt territorium.
Den gode soldat Švejk inneheld ei mengde omtalar av stadsnamn - enten direkte i handlinga, i dialogar eller i forfattaren sine
merknader. Jaroslav Hašek var sjølv svært vidfaren og hadde eit fotografisk minne for geografiske (og andre) detaljar. Det er
tydeleg at han la stor vekt på desse i forteljingane sine. Heile 8 av 27 kapitteloverskrifter inneheld geografiske
namn.
Denne sida vil etter kvart innehalda ei full oversikt over alle geografiske referansane i boka; frå Praha i innleinga
til Klimontów i den ufullførde del IV. Land, byar, landsbyar, fjell, hav, innsjøar, elvar og øyar er med. Listene er
sorterte etter når staden fyrst vert omtala. Unnataket er stader der sjølve handlinga føregår: desse vert lista
under kapittelet der handlinga inntreff.
Sitata er frå Jaroslav Šerák sin internettversjon av Den gode soldat Švejk og har linkar til det relevante kapittelet.
Verktøylinjene har linkar for direkte oppslag i Wikipedia, Google Maps, Google Søk, romanen på nett og
dessutan til svejkmuseum.cz.
Merk at enkelte namn manglar i Odd Bang-Hansen si norske oversetjing av Den gode soldat Švejk (som er forkorta). Dette gjeld til
dømes heile innleiinga. Tsjekkiske namn er i den norske utgåva skrivne utan aksentar og i enkelte høve fornorska.
Stadnamna har farge etter rolla dei har i forteljinga, vist med fylgjande døme: Sanok som ein stad der handlinga føregår, Dubno
omtala av forfattaren, Zagreb som del av ein i dialog, og Pakoměřice som vert nemnd i ei anekdote.
Staderliste over stader som er omtala i romanen (594)
Pohled do ulice Na Zderaze uprostřed s domem čp. 271 na Novém Městě na nároží s ulicí Na Zbořenci.
Na Zderaze
er omtala av Švejk i den lange anekdota hans om det store kortspel-laget. Denne kom i samband med at han sjølv var spelt bort i kort av Feldkurat Katz og difor no vart tenar hjå Oberleutnant Lukáš. Den store vinnaren i kortspel-anekdota, gamle blekkslagar Vejvoda, budde i denne gata. Kortspelet fann stad i eit vertshus bak Stoletá kavárna.
Na Zderaze dukkar opp att i [III.2] under ein samtale mellom Švejk, Oberleutnant Lukáš og Offiziersdiener Baloun i Budapest. Den gode soldaten fortel ein forskrekka Baloun at han hadde lese i avisa at ein heil familie vart forgifta av leverpostei der.
[I.14.1]Na Zderaze žil nějakej klempíř Vejvoda a ten hrával vždy mariáš jedné hospodě za ,Stoletou kavárnou’.
[I.14.1] Kominickej mistr byl už do banku dlužen přes půl druhého milionu, uhlíř ze Zderazu asi milion, domovník ze ,Stoletý kavárny’ 800.000 korun, jeden medik přes dva miliony.
[I.14.1] Zabavili bank, vedli všechny na policii. Uhlíř ze Zderazu se zprotivil, tak ho přivezli v košatince.
[III.2] Já jsem čet několikrát v novinách, že se celá rodina votrávila játrovou paštikou. Jednou na Zderaze,jednou v Berouně, jednou v Táboře, jednou v Mladé Boleslavi, jednou v Příbrami.
Myslíkova ulice
er nemnd i den gode soldaten si forteljing om det store kortlaget på kneipa bak Stoletá kavárna. Gamle blekkslagar Vejvoda måtte henta hjelp hjå politimennene her fordi han hadde vunne så mykje at dei andre i kortlaget gjorde det utriveleg for han.
Myslíkova ulice er ei gate som Jaroslav Hašek må ha vore lommekjend i. Ikkje berre låg den i forfattaren sitt oppvektsområde i Praha II - i nummer 15 låg redaksjonen og trykkeriet til Kopřivy (Brennesler) og Právo lidu (Folkets Rett), publikasjonar som det Tsjekkoslaviske Sosialdemokratiske Arbeidarparti sto bak. Mange av Hašek sine forteljingar kom på trykk her i 1913 og 1914.
Sitat
[I.14.1] A jen tak bez klobouku vyběh na ulici a přímo do Myslíkovy ulice pro strážníky. Našel patrolu a oznámil jí, že v tej a tej hospodě hrajou hazardní hru.
Monte Carlo
er nemnd i anekdoten om det store kortlaget til gamle blekkslagar Vejvoda. Politiinspektøren meinte dette var verre enn Monte Carlo.
Bakgrunn
Monte Carlo
er den mest velståande bydelen i fyrstedømet Monaco og er mest kjend for kasinoet som indirekte vert vist til i romanen.
Bydelen sin veg mot berømmelsen starta i 1863 då det noverande kasinoet sto ferdig. Same året vart den kjende finansmannen François Blanc (1806-1877), inntil då direktør for kasinoet i Bad Homburg, hyra for å driva kasionoet. Det tok likevel tid før kasionoet vart vidkjend, men innan utbrotet av fyrste verdskrigen var Monte Carlo vorte eit omgrep for pengespel.
I manuskriptet stava Jaroslav Hašek namnet Monte Karlo men ved ei "oppussing" av Den gode soldat Švejk tidleg på 1950-talet vart denne og andre "uryddigheiter" retta på. Mellomkrigsutgåvene av romanen, som vart gjevne ut av Adolf Synek, heldt derimot på Hašek sin opprinnelege stavemåte.
Sitat
[I.14.1] ,Tohle jsem ještě nežral,’ řekl policejní inspektor, když viděl takový závratný sumy, tohle je horší než Monte Karlo.
Chodov
vert nemnd i ein song som Feldkurat Katz sin nye offiserstenar syng etter dugeleg inntak av sterkdrykk.
Bakgrunn
Chodov
er namnet på fire stader i Böhmen, ein i utkanten av Praha og dei tre andre i den vestlege delen av landet. Teksten i sitatet er frå fem ulike folkesongar[a]. Fyrste linja er tittelen på ein song frå Chodsko-regionen ved grensa mot Bayern så det er nesten sikkert snakk om Chodov ved Domažlice.
Ombruk av tekst
Song-fragmentet i boka har alt før dukka opp hjå Jaroslav Hašek. På nyttårsdag 1914 trykte KopřivyForteljinga om ein skikkeleg mann men her nyttar forfattaren Domažlice i staden for Chodov.
Demografi
I fylgje folketeljinga frå 1910 hadde Chodov 1 947 innbyggjarar der 1 945 (99 prosent) oppgav at dei brukte tsjekkisk i daglegtalen. Tingdistriktet var okresDomažlice, forvaltningsdistriktet var hejtmanstvíDomažlice.
I fylgje rekrutteringsdistrikta vart infanteristar frå Chodov vanlegvis tildelte Infanterieregiment Nr. 35 (Pilsen) eller k.k. Landwehrinfanterieregiment Nr. 7 (Pilsen).
Sitat
[I.14.1] Švejk s novým mužem strávili noc příjemně vařením grogu. K ránu stál tlustý infanterista sotva na nohou a pobručoval si jen podivnou směs z různých národních písní, která se mu spletla dohromady:
Okolo Chodova teče vodička,
šenkuje tam má milá pivečko červený.
Horo, horo, vysoká jsi,
šly panenky silnicí,
na Bílé hoře sedláček oře.
Bílá Hora
vert nemnd i ein song av Feldkurat Katz sin nye putzfleck etter dugeleg inntak av sterkdrykk.
Bakgrunn
Bílá HoraDet kvite berg
er ei høgd i den vestlege utkanten av Praha, mellom Smíchov, Břevnov og Ruzyně. Fram til 1922 tilhøyrde den landsbyen Řepy i hejtmanství and okres Smíchov, men fyrst i 1960-åra vart den lagt under hovudstaden.
Den er hovudsakleg kjend for slaget 8. november 1620 som i praksis gjorde slutt på det tsjekkiske sjølvstendet. Etter dette fylgde Habsburg-styre fram til 1918. Slaget er rekna som ei av dei viktigaste hendingane i Trettiårskrigen (1618-1648).
Teksten i sitatet er frå fem ulike folkesongar, noko som forfattaren sjølv påpeikar. Linja som er brukt her er frå den kjende folkevisa "Na Bílé Hoře" (På Kvitfjellet)[a]. Sjå òg Chodov.
Militært
I fylgje rekrutteringsdistrikta vart infanteristar frå Bílá Hora vanlegvis tildelte Infanterieregiment Nr. 28 (Prag) eller k.k. Landwehrinfanterieregiment Nr. 8 (Prag).
Sitat
[I.14.1] Švejk s novým mužem strávili noc příjemně vařením grogu. K ránu stál tlustý infanterista sotva na nohou a pobručoval si jen podivnou směs z různých národních písní, která se mu spletla dohromady:
Okolo Chodova teče vodička,
šenkuje tam má milá pivečko červený.
Horo, horo, vysoká jsi,
šly panenky silnicí,
na Bílé hoře sedláček oře.
[II.3] My si sedneme naproti nim, jen jsme si überšvunky položili před sebe na stůl, a povídáme si: ,Vy pacholci, my vám dáme láňok,’ a nějakej Mejstřík, kerej měl ploutev jako Bílá hora, se hned nabíd, že si půjde zatančit a že nějakýmu syčákovi vezme holku z kola.
Toledo
er ein historisk by i Spania, 70 km sør for Madrid. I 1986 kom byen på UNESCO si verdsarvliste. Byen blømde i Middelaldren og var ein periode hovudstad i Castilla. I dag er byen hovudstad i regionen Castilla-La Mancha og ein betydeleg turistattraksjon.
Den historiske hendinga som er omtala kan vera frå 930 til 932 då byen vart omringa av maurarane etter eit kristent opprør. Etter to års beleiring overga den seg på grunn av svolt.
Jesús Carrobles Santos, Historia de Toledo, 1997
Durante dos años se mantuvo el asedio a Toledo. Sus habitantes, como ya habían hecho en otras ocasiones, volvieron a solicitar ayuda militar cristiana, esta vez a Ramiro II. Pero el ejército que éste envió fue derrotado por las tropas omeyas. Aislados del exterior y acosados por el hambre, los toledanos tuvieron que rendirse. De esta manera, el 2 de agosto del 932, Abd al-Rahmán III entró a caballo en la ciudad donde estableció una numerosa guarnición, aunque no adoptó represalias ni medidas de castigo.
Sitat
[I.14.2] Našli bychom tam, že vévoda z Almaviru snědl svého vojenského sluhu při obležení Toleda z hladu bez soli..
Leitfaden zur Manipulation bei den Unter-Abtheilungen der k.k. Landarmee, 1876
Schwaben
er indirekte nemnd av forfattaren i bolken om offiserstenarar. Han fortel om ei gammal svabisk bok om kunsten å føra krig og her er det beskrive kva karaktertrekk som vert krevd av ein offiserstenar. Det er ikkje lite, han må vera mønstergyldig.
Bakgrunn
Schwaben
er eit historisk område i det sørlege Tyskland som no ligg både i forbundslanda Bayern og Baden-Württemberg. Dei viktigaste byane i området er Stuttgart, Ulm og Augsburg.
Skrifttypar
Forfattaren viser til ei gammal svabisk bok om kunsten å føra krig, men ein veit ikkje kva bok han viser til. På tsjekkisk vert utrykket švabach (svabisk skrift) ofte brukt om sjølve dei gamle tyske skrifttypane (Frakturschrift) så boka treng difor ikkje ha svabisk opphav i det heile. På forfattaren si tid brukte nesten alle tysk-språklege aviser og bøker frakturskrift så han kan i prinsippet ha vist til kva som helst slags gamal bok på tysk om krigføringskunsten. Den engelske omsetjaren av Den gode soldat Švejk, Cecil Parrott, går tydelegvis ut i frå dette når han overset frasen det med "ei gamal tysk bok".
Jaroslav Hašek vitja Schwaben i 1904 og skreiv opp gjennom åra nokre humoristiske forteljingar bygd på dette opphaldet. Sjå Bayern.
Sitat
[I.14.2] Ve staré švábské knize o umění vojenském nalézáme též
pokyny pro vojenské sluhy. Pucflek staré doby měl býti zbožný,
ctnostný, pravdomluvný, skromný, statečný, odvážný, poctivý,
pracovitý. Zkrátka měl to být vzor člověka.
Graz
er nemnd av forfattaren i bolken om offiserstenarar. Her fortel han om ei rettsak i Graz i 1912 mot ein kaptein som hadde sparka i hel tenaren sin og ikkje vorte straffa avdi det "berre var andre gongen han gjorde det".
Graz
er den nest største byen i Austerrike og hovudstad i Steiermark. Byen hadde om lag 250 000 innbyggjarar i 2006. I 1914 var folketalet litt under 200 000.
Garnisonsby
Graz var hovudsete for 3. Armeekorps som rekrutterte frå Steiermark, heile det noverande Slovenia og frå mindre område som no er italienske eller kroatiske (Trieste og Istria). Rekrutteringsdistrikta med tilsvarande nummererte infanteriregiment var: 27 (Graz), 7 (Klagenfurt), 47 (Maribor), 17 (Ljubljana), 87 (Celje) og 97 (Trieste).
Offiserstenarar
Det har ikkje lukkast å finna nokon direkte parallell til saka frå 1912 om kapteinen som skal ha sparka i hel tenaren sin og vorten frifunnen. Truleg er framstillinga eit produkt av forfattaren sin fantasi og hang til groteske overdrivingar. Derimot skreiv avisene dette året om fleire andre tilfelle der offiserstenarar var involvert. Det vert mellom anna meldt om tenarar som stal frå offiseren sin, tenarar som tok livet sitt, og ein tenar som gjorde eit mislukka mordforsøk på sin overordna og deretter mislukkast med eige sjølvmord.
Ein artikkel i Graz-avisa Arbeiterwille i 1912 omtalar eit tilfelle der ein offiserstenar gjer sjølvmord etter å ha vorte trakassert over tid og til slutt med urett skulda for å ha stole 5 hermetikkboksar. Artikkelen set òg hendinga inn i ein større samanheng. Den omtalar den vonlause stoda til offiserstenaren. Han måtte ikkje berre tena offiseren, men òg familiemedlemmer. Dersom situsjonen vart utoleleg kunne han ikkje berre sei opp stillinga slik hans sivile kollega kunne. Artikkelen tek til orde for å avskaffa heile ordninga med offiserstenarar, og har dessutan visse ting felles med forfattaren si eiga framstilling i romanen.
Konsentrasjonsleir
Under fyrste verdskrigen hadde Thalerhof ved Graz einaste konsentrasjonsleiren i den austerriske delen av Dobbeltmonarkiet (det var to i Ungarn). Sjå Steinhof.
Demografi
I fylgje folketeljinga frå 1910 hadde Graz 151 781 innbyggjarar. Tingdistriktet var GerichtsbezirkGraz og forvaltningsdistriktet var BezirkshauptmannschaftGraz.
I fylgje rekrutteringsdistrikta vart infanteristar frå Graz vanlegvis tildelte Infanterieregiment Nr. 27 (Graz) eller k.k. Landwehrinfanterieregiment Nr. 3 (Graz).
Sitat
[I.14.2] Roku 1912 byl ve Štyrském Hradci proces, při kterém vynikající úlohu hrál jeden hejtman, který ukopal svého pucfleka.
[IV.1] Všechny lidi, který potkával na ulici, viděl buď na nádraží v Miláně, nebo s nimi seděl ve Štýrským Hradci v radničním sklepě při víně.
Dubno
er nemnd av forfattaren når han omtalar ein offiserstenar som vart teken til fange av russarane og dreg på vanvittige mengder bagasje frå Dubno til Darnitsa og vidare til Tasjkent der han kreperte av tyfus oppå alt saman.
I same avsnittet nemner Hašek "stormen" på Dubno, som nok viser til hendingane 8. september 1915.
Bakgrunn
Dubno
(ukr. Дубно, rus. Дубно) er ein by i Volhynia-province i Ukraina, fram til 1917 del av det russiske Volhynia-gubernatet. Den ligg omtrent 15 km sør for Khorupan der Jaroslav Hašek vart teken til fange 24. september 1915. Byen ligg i eit område som på den aktuelle tida hadde ei betydeleg tal tsjekkiske innvandrarar. Sjå Zdolbunov.
Dubno var strategisk viktig grunna festninga og jernbaneforbindelsen mot nord og sør. Austerriksk-ungarske styrkar inntok byen 8. september 1915 etter at russarane overraskande hadde trekt seg ut[a]. Desse tok Dubno tilbake 10. juni 1916 under Brusilov-offensiven[b].
Tvilsam påstand
Web-sida til byen hevdar Jaroslav Hašek var innom her i 1915[c]. Dette er lite truleg ettersom Dubno var på austerrikske hender i perioden forfattaren var i området. Mykje meir truleg er det at han vitja byen i 1916 og 1917 då den var på russiske hender og forfattaren reiste i området både som journalist og etter mai 1917 som vanleg soldat.
Österreich-Ungarns letzter Krieg, Band III
Schon am Vormittag 8.9.1915 langte beim 4. Armeekmdo. die überraschende Nachricht ein, daß Dubno vom Feinde preisgegeben sei und die Ikwabrücken bei der Stadt in Flammen stünden.
Sitat
[I.14.2] Viděl jsem jednoho zajatého důstojnického sluhu, který od Dubna šel s druhými pěšky až do Dárnice za Kyjevem.
[I.14.2] Dnes jsou důstojničtí sluhové roztroušení po celé naší republice a vypravují o svých hrdinných skutcích. Oni šturmovali Sokal, Dubno, Niš, Piavu.
Darnitsa
vert nemnd i samband med offiserstenaren som drog på bagasje frå Dubno til Tasjkent og til slutt kreperte på toppen av heile haugen.
Bakgrunn
Darnitsa
(ukr. Дарниця) er i dag ein bydel i Kyiv, aust for elva Dnjepr, og ein enorm drabantby. I bydelen ligg ei gate som er kalla opp etter Jaroslav Hašek.
Darnitsa var ein velkjend transittleir som var i bruk frå 1915. I byrjinga var leiren svært enkel og mangla dei mest grunnleggjande fasilitetar. Sjukdomar herja og dødsratane var skremande høge. Leiren var òg viktig i vervinga av tsjekkiske frivillege i kampen mot Austerrike-Ungarn. Frå 1916 vart det tillate å rekruttara i russiske krigsfangeleirar. Sjå České legie.
Hašek og Darnica
I fylgje Jaroslav Kejla var forfattaren internert her i tre dagar hausten 1915, truleg tidleg i oktober[a]. Herfrå vart han send vidare til Totskoje i det sørlege Ural. Krigsfangekortet hans viser at han vart registrert i Penza6. oktober 1915. Kejla opplyser at fangane gjekk til fots 300 km frå Dubno-området til Darnitsa frå 24. september, men dette stemmer dårleg med Penza og 6. oktober. Ei forklaring kan likevel vera at datoen er etter den gamle russiske kalenderen og at registreringa i Penza såleis fann stad 19. oktober.
Det er dessutan liten tvil om at Hašek kom tilbake til Darnitsa som rekrutteringsagnet og agitator etter at han slutta seg til České legie i Kiev i juli 1916.
Sitat
[I.14.2] Viděl jsem jednoho zajatého důstojnického sluhu, který od Dubna šel s druhými pěšky až do Dárnice za Kyjevem.
Borgarkrigens redsler - etterletne lik etter kampane i Kiev (1918)
Za svobodu,1926
Legionářská stráž,23.3.1928
Kiev er nemnd 9 gonger i Den gode soldat Švejk.
Kiev
er fyrst nemnd når forfattaren omtalar ein offiserstenar som vart teken til fange av russarane og dreg på vanvittige mengder bagasje frå Dubno til Darnitsa bakom Kiev, og vidare til Tasjkent der han kreperte av tyfus oppå alt saman..
Litt seinare dukkar byen opp på nytt når Švejk les i avisa at "øvstkommanderande for Przemyśl, general General Kusmanek, er komen til Kiev".
Under Švejk sitt opphald og forhøyr i Przemyśl vert Kiev nemnd heile 7 gonger i forbindelsen med at ein polsk angivar-provokatør som vert send inn i cella til Švejk og prøver å få det til at dei to hadde møttest i Kiev.
Bakgrunn
Kiev
(ukr. Київ, rus. Киев) er hovudstad og største byen i Ukraina. Den ligg på begge sider av elva Dnjepr og har nesten 3 millionar innbyggjarar, noko som gjer den til 7. største byen i Europa. Sentrum og dei eldre bydelene ligg på vestbreidda.
I 1914 var Kiev hovudstaden i det gubernatet med same namn og setet for Kiev militærdistrikt. Den hadde vore under russisk kontroll sidan 1600-talet, sjølv om den polske påvirkninga var sterkt til stades. Talet på jødar var òg betydeleg.
Byen og områda rundt hadde dessutan ein del tsjekkiske innvandrarar, og den tsjekkisk vekeavisa Čechoslovan vart utgjeven her fram til februar 1918. Under fyrste verdskrigen var Kiev saman med Paris og Petrograd det viktigaste senteret for den tsjekkoslovakiske sjølvstenderørsla.
Urolege tider
Fram til den russiske Oktober-revolusjonen var Kiev relativt lite påverka av krigen utover den generelle varemangelen og at byen fungerte som oppmarsjsområde og militært-administrativt sentrum. Kiev var dessutan hovudkvarteret for avdelinga til det Tsjekkoslovakiske Nasjonalrådet i Russland (sjå České legie). Leiaren for den tsjekkiske sjølvstenderørsla, professor Masaryk, oppheldt seg her i lange periodar mellom mai 1917 og februar 1918. Det var i Kiev han 7. februar 1918 skreiv under avtalen om overføring av Legionane frå den russiske til den franske hæren.
Bolsjevikane sitt kupp i Petrograd7. november 1917 fekk store konsekvensar for Kiev. I januar 1918 sette dei i gang militære åtgjerder for å ta kontroll over Ukraina, som då var styrt av Tsentralna Rada (Sentralrådet) og i praksis eksisterte som den sjølvstendige Nasjonalrepublikken Ukraina. Raudegardistar under leiing av Vladimir Antonov-Ovsejenko invaderte områda aust for Dnjepr, 28. januar nådde dei Kiev, og 8. februar 1918 var slaget om hovudstaden over.
Styrkane som inntok Kiev var leia av oberst Mikhail A. Muravjov, ein tidlegare offiser i tsar-armeen som hadde leia Bosljevikane mot Kerenskij sitt motkupp-forsøk i Petrograd under Oktober-revolusjonen. No var han Antonov-Ovsejenko si høgre hand under felttoget mot Kiev. Han var ein dyktig offiser, men brutal og stormannsgal. Stabsjefen hans var Václav Fridrich, ein erfaren tsjekkisk legionær som sat fengsla i Darnitsa etter å ha vorte kasta ut av Legionane, og no vart frigjord av dei framrykkjande styrkane til Muravjov. Innmarsjen i Kiev medførde ein orgie av terror, plyndring og øydeleggingar. Muravjov sa seinare at han brukte giftgass. Offiserar, medlemmer av borgarskapet og tilfeldige innbyggjarar vart slakta ned i tusenvis. Muravjov og herjinga til troppane hans vart ei stor belastning for Bolsjevikane og han vart overført til fronten mot Romania 28. februar.
På same tida (9. februar) slutta Ukraina fred med Sentralmaktene. Professor professor Masaryk oppheldt seg i Kiev i denne perioden og opplevde terroren, men kom personleg godt overeins med Muravjov. Med representantar for Ententen til stades kom Masaryk og Muravjov fram til ein avtale som ga Legionane fritt leide ut av Ukraina og rett til å behalda våpna sine. I fylgje Masaryk sjølv vart avtalen underteikna 16. februar.
Den raude terrorveldet i Kiev var kortvarig for 18. februar 1918 invaderte SentralmakteneUkraina og alt 1. mars nådde tyske einingar Kiev. Både Raudegardistane og Legionane rømde frå byen, og mellom dei som kom seg unna var Jaroslav Hašek.
Hašek i Kiev
Hotel Praha husa redaksjonen til Čechoslovan
Revoluce,23.4.1917
Jaroslav Hašek var såleis vitne til dei dramatiske hendingane i Kiev i februar 1918. Han hadde opphalde seg jamnleg i byen frå 28. juni 1916[a] til mai 1917 og på ny frå 15. november til slutten av februar 1918. Han var medarbeidar i Čechoslovan og hadde dessutan oppgåver med rekruttering og agitasjon i fangeleirar. Det var i Česchoslovan han skreiv Povídka o obrázu císaře Františka Josefa (Forteljinga om biletet av keisar Franz Josef) som førde til at han vart skulda som landsvikar i Austerrike-Ungarn. Tidleg i 1917 gav han ut den andre versjonen av Den gode soldat Švejk, Dobrý voják Švejk v zajetí.
Tida hans i Kiev var prega av kontroversar: han kom i bråk mned ein russisk offiser, fornærma han, og vart fengsla. Like etter (tidleg i mai 1917) vart han "forvist" til fronten og som avskjed skreiv han artikkelen Klub českých Pickwiků (Den tsjekkiske Pickwick-klubben) der han latterleggjorde nokre av dei politiske leiarane for den tsjekkoslovakiske sjølvstenderørsla i Russland. Frå "eksilet" sitt ved fronten vart han seinare tvinga til skriftleg å be om orsak.
Hašek vart kalla tilbake til Kiev 15. november 1917 for å vitna mot den påstått austerrikske spionen Alexandr O. Mašek som han hadde vore med å avsløra. Det var òg i Kiev, i løpet av dei fyrste to månadene av 1918, at Jaroslav Hašek gjekk frå å vera kritisk til bolsjevikane til å ope sympatisera med det nye styret i Petrograd. Grunnane til dette omskiftet kan vera fleire men det er grunn til å tru at den unge kommunisten Břetislav Hůla hadde stor innverknad på Hašek sine politiske haldningar på denne tida. Dei to var begge medarbeidarar Čechoslovan og reiste saman til Moskva etter flukta frå Kiev. I fylgje Václav Menger stod dei på denne tida kvarandre svært nær (Menger brukte ordet "uskiljelege").
Viktig for å forstå dette skiftet er dessutan at Hašek var sterkt imot å overføra Legionane til Frankrike, og at dei trekte seg ut av Ukraina heller enn å slåst mot tyskarane som nærma seg Kiev. Dette gav han ope utrykk for på eit allmøte 24. februar. Standpunktet sitt grunnga han detaljert i ein artikkel i Průkopník i Moskva27. mars 1918.
Frå Znal jsem Haška, Josef Pospíšil.
Opprop frå Václav Fridrich, stabsjefen til Muravjov
Československý deník,12.2.1918
I fylgje Josef Pospíšil møtte Hašek leiarane for den sovjetiske okkupasjonsmakta i Kiev i februar 1918. Han stod på god fot med dei og vurderte dei som dyktige folk. Dette positive personlege inntrykket har sikkert òg ha skubba Hašek i radikal retning. Kven desse leiarane var vert ikkje nemnd, men ein må gå ut frå at det har vore Fridrich (som han nokså sikkert kjende frå før) og kanskje til og med Muravjov.
Okkupantane innførde òg åtgjerder som nok har vekt sympati hos Hašek: priskontroll (brød vart billegare), kontroll med banktransaksjonar, eingongs-skatt på rike borgarar og nasjonalisering. Ironisk nok vart også dødsstraffa avskaffa. I det heile stod tsjekkarane på god fot med sovjet-styret. Dette vert i februar 1918 gong på gong understreka i Československý deník, hovudorganet til det Tsjekkoslovakiske nasjonalrådet i Russland.
På veggen til det tidlegare Hotel Praha, som husa redaksjonslokala til Čechoslovan, heng det i dag ei minnetavle over forfattaren (2010).
General Kusmanek i Kiev
Národní listy,28.3.1915
Til slutt tilbake til Švejk sitt sitat om general General Kusmanek i Kiev. Det er autentisk og teke ordrett frå pressa. I denne forma kom det korte sitatet på trykk i mellom anna Národní politika4. april 1915. Avisene hadde òg meir utfyllande opplysningar. Kusmanek kom til Kiev med snøggtog på fyrste klasse alt 25.mars, berre tre dagar etter kapitulasjonen i Przemyśl. Han vart godt behandla og budde endåtil hjå guvernøren. Utover dette kjem det fram at opphaldet hans i Kiev var av mellombels karakter, at han skulle vidare for permanent internering i det indre av Russland.
Sitat
[I.14.2] Viděl jsem jednoho zajatého důstojnického sluhu, který od Dubna šel s druhými pěšky až do Dárnice za Kyjevem.
[I.14.4] Švejk posadil se na lavici ve vratech a vykládal, že v bitevní frontě karpatské se útoky vojska ztroskotaly, na druhé straně však že velitel Přemyšlu, generál Kusmanek, přijel do Kyjeva a že za námi zůstalo v Srbsku jedenáct opěrných bodů a že Srbové dlouho nevydrží utíkat za našimi vojáky.
[IV.1] Major Wolf v té době ještě neměl zdání o tom, co vlastně všechno chystají Rakousku přeběhlíci, kteří později, setkávajíce se v Kyjevě a jinde, na otázku: „Co tady děláš?“ odpovídali vesele: „Zradil jsem císaře pána.“
[IV.1] Přihlásím se Rusům, že půjdu na forpatrolu ... Sloužil jsem u 6. kyjevské divise.
[IV.1] Já jsem v Kyjevě znal mnoho Čechů, kteří šli s námi na frontu, když jsme přešli do ruského vojska, nemůžu si teď ale vzpomenout na jejich jména a odkuď byli, snad ty si vzpomeneš na někoho, s kým si se tam tak stýkal, rád bych věděl, kdo tam je od našeho 28. regimentu?“
[IV.1] Zůstal tam zcela klidně a blábolil dále cosi o Kyjevu, a že Švejka tam rozhodně viděl, jak mašíroval mezi ruskými vojáky.
[IV.1] „Já znám vaše všechny známé z Kyjeva,“ neúnavně pokračoval zřízenec protišpionáže, „nebyl tam s vámi takový tlustý a jeden takový hubený? Teď nevím, jak se jmenovali a od kterého byli regimentu...“
[IV.1] Při odchodu řekla stvůra hlasitě k štábnímu šikovateli, ukazujíc na Švejka: „Je to můj starý kamarád z Kyjeva.“
[IV.1] Je zde přece úplné doznání obžalovaného, že se oblékl do ruské uniformy, potom jedno důležité svědectví, kde se přiznal obžalovaný, že byl v Kyjevě.
Kjelder: Viktor A. Savčenko, Josef Pospíšil, Pavel Gan, Radko Pytlík, Jaroslav Křížek, Tomáš Masaryk
Illustreret norsk konversationsleksikon, 1907-1913
Linzer Volksblatt,20.8.1914
Zlatá Praha,12.12.1884
Ukraina
er fyrst nemnd når forfattaren omtalar ein offiserstenar som vart teken til fange av russarane og dreg på vanvittige mengder bagasje frå Dubno til Darnitsa og vidare til Tasjkent der han kreperte av tyfus oppå alt saman.
Heilt på slutten av Den gode soldat Švejk kjem forfattaren inn på tilhøvet mellom polakkar og ukrainarar, ein konflikt som fekk tragiske utslag under andre verdskrigen.
Bakgrunn
Ukraina
(ukr. Україна, rus. Украина) er ein stor og folkerik stat i det sør-austlege Europa med Kyiv som hovudstad. Hovudspråket er ukrainsk men russisk er svært utbreidd, spesielt aust og sør i landet. Før fyrste verdskrigen hadde namnet derimot ei noko anna tyding. I fylgje Ottův slovník naučný (1888) var det eit omgrep som viser til den "sør-vestlege delen av Russland ved breiddene av elvane Bug og Dnjepr men som i utstrekning ikkje er nøye definert". Namnet oppstod i fylgje leksikonet på 1600-talet og betyr "grenselandet".
Meyers Konverzations-Lexikon brukar om lag same tydinga som Ottos leksikon men nemner ikkje elva Bug, derimot at Ukraina er områda på begge breiddene av Dnjepr. Nordiske og engelske leksikon frå tida før fyrste verdskrigen brukar tilnærma same definisjon som Meyers.
Hetmanatet
Det næraste ein kjem ei tidleg ukrainisk politisk eining er Hetmanatet på 1600-talet. Det vart grunnlagd gjennom opprøret til Bohdan Khmelnytskyj mot polsk overherredøme, men han var avhengig av utanlandsk hjelp og enda opp som vasall av Moskva. Hetmanatet var historisk viktig ikkje berre som ei kjelde til ukrainsk nasjonal identitet, men òg som starten på ein prosess som gradvis førde til russisk kontroll over dei ukrainske områda. Dette var på bekostning av Polen og med tida òg ukrainarane sjølve.
Områda var såleis fram til 1600-talet hovudsakleg under polsk herredøme, men ved freden i Moskva i 1686 måtte Polen avstå alt land aust for Dnjepr og området rundt Kiev til Moskva. Storparten av områda vest for elva vart russiske fyrst ved Polen si andre deling i 1793, resten ved Polen si tredje deling i 1795. Ved Polen si fyrste deling i 1772 fekk Austerrike tildelt Galicia og Bukovina.
Vesle Russland
Ved utbrotet av fyrste verdskrigen var omgrepet Ukraina enno heller laust definert geografisk: det viste til den sørvestlege delen av tsar-dømet. På denne tida var namnet Vesle Russland langt meir brukt, noko oppføringane i ulike leksikon vitnar om (mellom dei tsjekkiske, norske, svenske, engelske og tyske). Dette omgrepet dekka ikkje dei ukrainske områda i Dobbeltmonarkiet.
Ukrainsk språk har opphav minst tilbake til 1200-talet og eit nasjonalt medvit vaks sterkare fram utover 1800-talet. I Russland vart nasjonalistiske strøymingar under tsar-dømet sterkt undertrykte. Ukrainsk var frå 1804 forbode som fag og undervisningsspråk, ein tilstand som varde nokså uendra fram til 1917. Litteratur og andre skrifter på ukrainsk måtte som regel gjevast ut i Galicia, eit område som var under austerriksk herredøme. Eitt av offera for den russiske undertrykkinga var den vidkjende diktaren Taras Sjevtsjenko.
I Den gode soldat Švejk viser Jaroslav Hašek utan tvil til Ukraina i samsvar med dåtidas allmenne definisjon - som "den sørvestlege delen av Russland".
Rutenia
Ukrainarar var offisielt ei eiga folkegruppe i Austerrike-Ungarn og vart vanlegvis kalla rutenarar. I Habsburg-riket hadde ukrainsk språk og kultur langt betre vilkår enn i Russland. Ukrainsk var eit av tolv offisielle språk og i 1918 sat 28 ukrainske representantar i underhuset i den austerrikske Reichsrat. Dette avspegla at dei var den fjerde største etniske gruppa i Cisleithania, etter tyskarar, tsjekkarar og polakkar. Dei ukrainske områda i Dobbeltmonarkiet strekte seg over store deler av Galicia, det austlege Slovakia, Karpato-Rutenia og Bukovina.
1. verdskrigen
Alt frå krigsutbrotet i 1914 føregjekk krigføringa på det som no er ukrainsk område, på territoria til Austerrike-Ungarn. Frå august 1915 vart krigen førd over på russisk-ukrainsk land og fronten gjekk dels her og dels på austerriksk jord. Denne stoda varde fram til sommaren 1917 då den russiske hæren vart driven ut av Dobbeltmonarkiet ein gong for alle.
I 1914 budde ein betydeleg tal tsjekkiske immigrantar i Ukraina, mest i Kiev og Volhyn-provinsen. Det var mellom desse at spirene til det som seinare vart České legie oppstod og legionane opererte fram til mars 1918 på ukrainsk jord.
Ukrainarar var mistrudde på begge sider i konflikten og ikkje utan grunn. I Galicia og andre ukrainske i område i Dobbeltmonarkiet var det utbreidd sympati med Russland, noko som òg Hašek kjem inn på i romanen. Ukrainarar vart saman med tsjekkarar rekna som det minst pålitelege folkeslaget i Austerrike-Ungarn. Alt i 1914 vart det oppretta konsentrasjonsleirar for sivile der "rutenarar" utgjorde ein stor del av dei innsette. Spesielt gjaldt dette leiren i Thalerhof ved Graz (sjå Steinhof). I områda ved fronten vart mange ukrainarar summarisk avretta som påståtte spionar og sabotørar.
Det er solid dokumentert at k.u.k. Wehrmacht tok velansedde "russofile" borgarar som gislar då Galicia vart teke attende i 1915. Desse kunne risikera å bøta med livet om sabotasje vart oppdaga i området deira. I dokumenta vedrørande 2. arme kjem dette klårt fram, og på regimentsnivå oppmoda vår kjenning Čeněk Sagner skriftleg til ikkje å visa upålitelege sivile nåde.
Ukrainarar sin situasjon i Russland under krigen var neppe særleg betre, men tilgjengelege opplysningar er ikkje like konkrete. Trykket mot ukrainsk språk og kultur hadde vorte letta på etter 1905, men vart no stramma til att. Den vidkjende sjukesystra ElsaBrändström (og kjend som "Sibirs engel") skriv at "millionar av polakkar og ukrainarar vart deporterte" og legg til at spesielt jødar vart forfylgde av russiske styresmakter.
Revolusjon
Det tsjekkoslovakiske armekorpset (legionane) trekkjer seg ut av Ukraina i mars 1918
Etter oktober-revolusjonen lyste Ukraina seg uavhengig og deltok som part i fredsforhandlingane i Brest-Litovsk. 9. februar 1918 underteikna dei avtalen med Sentralmaktene, men Kiev var alt dagen før okkupert av kommunistiske raudegardistar under leiing av oberst Mikhail Muravjov og ei bylgje av terror fylgde. Dette var hendingar som Jaroslav Hašek personleg var vitne til.
18. februar invaderte tyske styrkar (no for ein stor del bolsjevik-okkuperte) Ukraina for å tvinga den revolusjonære regjeringa i Russland til å godta fredsvilkåra. Heile Ukraina vart i løpet av februar og mars okkupert. Staten heldt likevel formelt fram å eksistera men som tysk vasall-stat.
Gjennom fredsavtalane etter fyrste verdskrigen kom dei ukrainske landområda under Sovjetunion (der det hadde status som politisk eining i form av den Ukrainske Sosialistiske Sovjetrepublikken), Polen, Tsjekkoslovakia og Romania.
Hašek i Ukraina
Det einaste kjende biletet av Jaroslav Hašek frå den russiske delen av Ukraina. Her saman med Jan Šípek og Václav Menger. Berezne 29. september 1917 (12. oktober).
I perioden juli til september 1915 oppheldt Jaroslav Hašek seg på territoriet til det noverande Ukraina, som austerriksk soldat i Galicia og Volhynia. Det var ved Khorupan i Volhynia-provinsen at forfattaren vart teken til fange 24. september 1915. Herfrå måtte fangane gå til fots til transittleiren Darnitsa (ca 300 km) før dei vart frakta vidare til leirar andre stader i det russiske tsar-dømet.
Etter å ha vorte lausleten frå fangeleiren i Totskoje i det sørlege Ural oppheldt han seg på ukrainsk territorium frå 28. juni 1916[a] til mars 1918. I denne perioden arbeidde han for tsjekkiske organisasjonar som motarbeidde Austerrike-Ungarn, organisasjonar som seinare vart kjende som dei Tsjekkoslovakiske legionane (sjå České legie). Han var for det meste stasjonert i Kiev der han ei stund var redaktør for Čechoslovan, men reiste òg mykje i området mellom Kiev og fronten. 2. juli 1917 var han med i slaget ved Zborów der tsjekkiske einingar for fyrste gong var i kamp med k.u.k. Wehrmacht.
Encyclopædia Britannica, 1911
UKRAINE (“frontier”), the name formerly given to a district of European Russia, now comprising the governments of Kharkov, Kiev, Podolia and Poltava. The portion east of the Dnieper became Russian in 1686 and the portion west of that river in 1793.
Sitat
[I.14.2] Nikdy nezapomenu toho člověka, který se tak mořil s tím přes celou Ukrajinu. Byl to živý špeditérský vůz a nemohu si vysvětlit, jak to mohl unést a táhnout kolik set kilometrů a potom jeti s tím až do Taškentu, opatrovat to a umřít na svých zavazadlech na skvrnitý tyf v zajateckém táboře.
Litteratur
Ukrajina, Ottův slovník naučnýDíl 26. U – Vusín,1907
Elsa Brändström: Bland krigsfångar i Ryssland och Sibirien (1921)
Tasjkent
er nemnd i soga forfattaren om offiserstenaren som drog på ein uhoverleg mengde bagasje heilt frå Dubno men som til slutt døydde på bagasjehaugen sin i ein fangeleir i Tasjkent. Dødsårsaka var flekktyfus, ein sjukdom Jaroslav Hašek sjølv fekk i russisk fangeleir (men var noko heldigare).
Byen er nemnd blandt ei rekkje stader som utover denne soga ikkje hadde spela nokon stor rolle i romanen hittil, men som kunne til å ha dukka opp att dersom Jaroslav Hašek hadde fått fullførd romanen. Sjå Sokal.
Bakgrunn
Tasjkent
(rus. Ташкент) var i 1915 hovudstad i det russiske generalguvernementet Turkestan. No er den hovudstad i Usbekistan. Fram til 1991 høyrde den til Sovjetunionen. Byen har i dag over 2 millionar innbyggjarar.
Under krigen var det ein fangeleir i byen, dessutan ein i Troitski 30 kilometer utafor byen. I begge leirane vart hovudsakleg fangar frå dei slaviske folkeslaga i Austerrike-Ungarn internerte. Ettersom det sat mange tsjekkarar her kjende Jaroslav Hašek heilt sikkert folk som hadde historier å fortelja frå Tasjkent.
Tyfus
Tyfus var eit stort problem i alle leirane i Turkestan og i 1915 og 1916 herja epidemiar. Helsepersonellet vart vaksinerte men fangane i svært liten grad. Dødstala kom opp i mange titusen.
I 1915 vart leiren i Troitski herja av ein alvorleg epidemi, ein av dei verste som råka russiske fangeleirar under heile krigen. I løpet av tre månader døydde 9 000 av 17 000 fangar. På den andre sida var leiren i sjølve byen rekna som av dei betre, og dei insette naut stor fridom. Offiserar kunne bevega seg fritt i byen utan eskorte.
Sitat
[I.14] Nikdy nezapomenu toho člověka, který se tak mořil s tím přes celou Ukrajinu<. Byl to živý špeditérský vůz a nemohu si vysvětlit, jak to mohl unést a táhnout kolik set kilometrů a potom jeti s tím až do Taškentu, opatrovat to a umřít na svých zavazadlech na skvrnitý tyf v zajateckém táboře.
Kjelder: ElsaBrändström, F. Thormeyer, F. Ferrière
Sokal
(ukr. Сока́ль) vert omtala av forfattaren i ein passasje der han ironisk skildrar korleis offiserstenarane ("Putzflecks") skrytte over bragdene sine i dei ulike slaga under verdskrigen.
Sokal er ein av få stader som er nemnde i kapitteloverskrifter, her i [II.5]. I sjølve teksten i dette kapittelet vert byen så omtala av Oberst Schröder i det han skal visa offiserane kvar byen ligg. Det endar med at han er så uheldig å stikka fingeren i ein lort som ein hankatt har vore så frekk å besudla stabskartet med.
I neste kapittelet [III.1] vert Sokal nemnd på ny når Hauptmann Ságner får telegram på jernbanestasjonen i Győr med ordre om å raskt "koka ferdig" og setja kursen mot Sokal. Avsendar var den utilreknelege General Ritter von Herbert. På stasjonen i Budapest[III.2] mottok marsjbataljonen endå eit telegram med nonsens frå Herbert.
Frå Sanok[III.4] og ut romanen dukkar Sokal jamt opp att, sist i ein samtale mellom Švejk og Einjährigfreiwilliger Marek der det kjem fram at "me skal til Sokal". Marek fortel Švejk at han ikkje kjem til å få løn før etter Sokal, for det er fåfengt å betala ut til soldatar som likevel kjem til å døy.
Der er udiskutabelt at det var meininga til forfattaren å leggja handlinga til Sokal i Del fire av romanen (som han aldri rakk å fullføra).
Bakgrunn
Sokal
er ein regionshovudstad i Lviv-oblastet i det vestlege Ukraina. Den ligg 80 km nord for Lviv, på austbreidda av Buh (Bug), og har i dag (2018) om lag 25 000 innbyggjarar.
Frå 1772 til 1918 tilhøyrde byen Austerrike, i mellomkrigstida Polen, etter andre verdskrigenSovjetunionen og frå 1991 Ukraina. I 1881 var innbyggjartalet om lag 8 000 der fordelinga var nokså jamn mellom jødar, polakkar og ukrainarar. Byen låg berre ei mil frå grensa mot Russland.
Russisk okkupasjon
Sokal vart snart etter krigsutbrotet angripne av russiske styrkar. Alt 13. august 1914 kunne den russiske generalstaben melda at byen var teken, to bruer over Bug sprengde, proviant og forsyningar øydelagde og jernbanestasjonen sett fyr på. Dette vart rettnok benekta av austerrikske kjelder nokre dagar seinare. Desse hevda at det russiske åtaket var eit plyndringstokt og at fienden vart driven tilbake. Både russisk og austerriksk side stadfestar at åtaket fann stad 11. august, men at okkupasjonen var kortvarig.
Russarane kom likevel snart tilbake. 21. august slo austerrikarane tilbake eit nytt åtak, men 31. august melde finske aviser at Sokal og fleire andre byar i Galicia var okkuperte.
I etterkant av det fyrste russiske åtaket på Sokal kom ein av dei fyrste rapportane om svik mot Austerrike-Ungarn opp i avisene. Keisaren sine rutenske (ukrainske) undersåttar, 28 av dei, skal ha vore skuldige i å ha leia russarane fram til Sokal gjennom signal frå kyrkjetårn. Dei var frå Skomorochy (ukr. Скоморохи) nord for Sokal, vart dømde til døden 20. august, og hengde i heimlandsbyen dagen etter.
Sentralmaktene tilbake
Situasjonen sør for Sokal den 27. juli 1915. Den blå pila viser posisjonen til IR. 91, 11. feltkompani.
Sokal vart teken tilbake av Sentralmaktene18. juli 1915. Resten av krigen var byen på austerrikske hender og etter slaget sør for byen dei to neste vekene forsvann Sokal heilt frå nyheitene.
Det avgjerande slaget om Sokal stod frå 15. til 31. juli 1915. Det byrja med at k.u.k. 1. Armee, etter kvart med hjelp av den tyske 103. infanteridivisjon, forserte Bug og etter harde kampar inntok dei byen den 18. Dermed hadde dei oppretta eit bruhovud aust for elva.'
Alt same dagen innsåg Paul Puhallo, øvstkommanderande for 1. armee, kor alvorleg stoda var. Han bad om hjelp og ynskjet hans vart teke til fylgje. 2. Armee avga heile den 9. Infanteriedivision (som Infanterieregiment Nr. 91 tilhøyrde). Desse skulle etter planen ha gått til åtak over Bug ved Kamionka Strumiłowa 21. juli, men natta mellom 20. og 21. måtte dei i staden starta marsjen nordover for å avlasta det utsette bruhovudet ved Sokal.
Ordren om å flytta divisjonen til dette frontavsnittet var såleis den direkte grunnen til at Jaroslav Hašek i det heile kom til Sokal og dermed òg til at byen vert nemnd i Den gode soldat Švejk.
Infanterieregiment Nr. 91 ved Sokal
Oberleutnant Sagner melder om den kritiske situasjonen bataljonen hans er i. Tapa er minst 50 prosent.
Regimentet kom fram til Opulsko vest for Sokal den 22. og dagen etter var dei i posisjon ved Poturzyca (ukr. Поториця), nokre få kilometer sør for byen. Klokka 4 om ettermiddagen 25. juli 1915 gjekk signalet til åtak på dei russiske stillingane på høgdene ved Poturzyca (Kote 254, 237, 234). Det vart eit brutalt slag med stort mannefall på begge sidar. Ein reknar at 9. Infanteriedivision mista om lag halve mannskapet i drepne, såra og sakna. Det vart dessutan teke store mengder fangar på begge sider.
Til sist måtte k.u.k. Heer gje opp åtaket og trekkja seg tilbake til stillingar mellom Sokal og Poturzyca. Dei vart redda av ei uventa russisk tilbaketreking som skuldast at tyskararane hadde treng gjennom fronten lenger nord. Dermed stod russarane ved Sokal i fare for å verta avskorne og fekk ordre om å trekkja seg attende.
Fatal error
Image not found: images/../docs/svejk/obrazy/sokal.jpg